Som kunstig intelligens-teknologi går framover, opnar det moglegheita for digital gjenoppvekking, noko som vekker stort engasjement og bekymring i samfunnet. Gjennom historia har menneske vore fengsla av tanken på å reise dei døde til live. Denne ideen, ein gong avgrensa til mytologi, religion og science fiction, er no nærare røyndomen takka vere seinare tiders framsteg innan AI.
Denne moderne vrien på ein gammal praksis er kjent som digital nekromanti. Han kombinerer innkalling av åndar frå fortida med dagens teknologiske moglegheiter. Generativ AI, som inkluderer meir enn berre tekst og strekkjer seg til bilete- og videogenerering, har drivi dette digitale fenomenet. I land som Kina, opplever denne bransjen rask vekst då enkeltpersonar søkjer å oppretthalde kontakt med kjære gjennom digitale avatarar basert på foto og lyd som mogleggjer enkle samtalar som gir trøyst til dei etterlatne.
Selskap som Here After og Replika responderer på dette veksande behovet ved å tilby tenester som nyttar generativ AI for å digitalt oppvekke dei som har gått bort. Sjølv om dette kan virke som ei vakker og sunn bruk av AI, reiser det også etiske bekymringar.
Ekspertar er urolege for konsekvensane av å skape eit parallelt univers der døden synest å vera ikkje-eksisterande. Fernando Pérez Borrajo, medgrunnleggjar og direktør i Aunoa, uttrykte sine bekymringar angåande dei ukjente effektane av denne praksisen i stor målestokk. Han peika på mangelen på eit lovverk for å handtere spørsmål som identitet og bildebruksrettar, noko som kunne føre til problem som likvidering av den avlidne.
Sjølv om det er etiske og kulturelle bekymringar, påpeikar sosiologar frå Universitetet i Liverpool at å oppretthalde kontakter med dei avlidne gjennom ulike medium ikkje er uvanleg. Dei meiner at generativ AI berre er ei utvikling av eksisterande sørgje- og minnepraksisar. Likevel står uroa for at dei døde kan bli «zombifiserte», tvungne til å seie ting dei ikkje ville ha sagt i livet, att.
I eit talande eksempel vart reproduksjonen av den spanske songaren Lola Flores» liknande for ein reklame gjort med familien sin samtykke, noko som unngjekk potensielle problem. Pérez Borrajo understreka at idealistisk sett, burde Lola Flores sjølv ha samtykka, og dermed setje ein presedens for handtering av slike delikate saker.
I ei tid der det er stadig vanskelegare å skilje det digitale frå det reelle, reflekterer Pérez Borrajo til slutt over den digitale dikotomien vi no står overfor, og legg oss til å grunna på om fysisk nærvær kanskje kan bli den einaste tryggleiken for røyndomen i denne modige nye digitale verda.
Å møte dei etiske implikasjonane av digital oppvekking er både ein filosofisk og praktisk utfordring som vårt samfunn no byrjar å takle. Etikarar, juridiske fagfolk, teknologar og allmennheita funderer over dei djupgåande spørsmåla denne praksisen reiser.
Eitt av hovudproblema er samtykke. Korleis kan vi få samtykke frå avlidne personar for å bruke deira liknande, stemme og personlege eigenskapar? Sjølv om Lola Flores» familie gav sitt samtykke, står spørsmålet om posthum samtykke er tilstrekkeleg, og i så fall, under kva omstende og vilkår.
Ein annan bekymring er autentisiteten av interaksjonar. Kan digitale kopiar nøyaktig gjenspegle ein persons karakter og overtydingar, eller vil dei berre gjenta data og inndata dei har fått, potensielt skape eit falskt eller misvisande ettermæle?
Det er også potensielle juridiske utfordringar som rettar til eigne digitale persona etter døden. Lover har enno ikkje fanga opp desse framstega – det er lite føresegner om kven som kontrollerer nokon sin digitale etterliv, noko som fører til ein juridisk gråsone.
Dei langsiktige psykologiske effektane på dei som har interaksjonar med digitale kopiar av dei avlidne er ukjende. Nokon kan finna trøyst i interaksjonane, medan andre kan streve med sørgjeprosessen, vedleggsspørsmål eller til og med virkelighetsforståing på grunn av interaksjonar med ein tilsynelatande «levande» digital tilstedeværelse.
Å sjå på fordelane, kan digital oppvekking gi trøyst til dei som sørgjer ved å gi dei ei kjensle av nærvær og potensielt ein form for avslutting. Det kan òg fungere som ein unik måte å bevare historia og læringa frå enkeltpersonar som har gjort betydningsfulle bidrag til samfunnet.
Likevel, på den andre sida, inkluderer ulempene potensialet for misbruk der personabruken kan utnyttast til kommersielle eller ondarta formål. Det kan òg føre til etiske problem rundt minne og respekt for dei avlidne og deira familiar.
Samanfattningsvis krev utviklinga av digital oppvekkingsteknologiane nøye overveging av dei etiske grensene og etableringa av robuste juridiske rammeverk for å styre deira bruk. Selskap og entusiastar må samarbeide med etikarar, juridiske ekspertar og kulturelle leiarar for å navigere utfordringane for å sikre at dette kraftfulle verktøyet ærar minnet til dei som har gått bort på ein respektfull og etisk måte.
For dei som er interesserte i å utforske vidare diskusjonar og debattar om framveksten av digital oppvekkingsteknologiar, kan de besøke følgande hovuddomenelenkar:
– Aunoa
– Here After
– Replika
Huska at digital oppvekking er eit stadig utviklande felt, der det å halde seg informert og bidra til samtalen vil være avgjerande når samfunnet definerer dei etiske grensene til denne nye digitale førekjempen.